Vi er på utflukt. På utflukt sør i Sør Korea for å bevitne den siste solnedgangen i 2014 og den første soloppgangen i 2015. Slik feirer mange koreanere nyttår.
Noen ganger er jeg lei. De snakker en mye koreansk. De snakker en masse koreansk om MEG. Ser mot meg som for å peke. "Henne." Paranoiaen har god grobunn her, men jeg velger å la det ligge. Jeg forstår konteksten, en del ord kan jeg jo, men det går fort og det er veldig "native". Dama gjentar de få ordene jeg kan - som om det forklarer noe. Så mye har jeg jo allerede skjønt, et par enkeltstående or, og det forklarer egentlig ingenting.
Så våkner jeg, etter å ha spist pannekake og altfor mye sukkermat dagen før. -Jeg burde slutte å ta så mye hensyn, slutte å høflig spise snacksen de tilbyr meg, men jeg har en frykt for at, hvis jeg IKKE spiser den, jeg ikke kommer til å få nok mat. Korea - snackingens land.
Jeg våkner til morgengrøden, årets første morgengrød og det slår meg hvor passende det er at koreanerne gjerne vil feire nyttår på denne måten. Korea - morgengrødens land. Samtidig er jeg litt lei og sliten. Varmt rom, sukker, masse koreansk snakk. De lager seg kaffe, dama sier at Yuri-ikke-kaffe, "shiroyo".
Det er morgen, noen ganger drikker jeg kaffe, andre ganger ikke, men det å bli forutbestemt for av andre, det å ikke bli spurt, irriterer meg litt. De spør alle andre om de vil ha før munken, på vei ut på verandaen, stopper opp, snur seg og spør meg om jeg vil ha kaffe. Jeg takker nei. Egentlig vet jeg ikke hva jeg vil, forutbestemmelsen har allerede påvirket meg, har allerede irritert meg. Som alle de gangene mine foreldre bestemte for meg, rett foran nesen min, uten å spørre MEG. Kun av vane. "Julie spiser ikke dette. Dette liker Julie, dette liker hun ikke."
Men verden endrer seg, den er ikke konstant. For noen år siden likte jeg hverken te, kaffe eller kimchi. Det skulle en kanskje tro tempel-folkene var sylklar over. Impermanence er tross alt en svært viktig faktor i buddhismen.
Men, de er vanemennesker de også, som oss alle. Noen ganger er dama altfor rask til å trekke slutninger, helt til det punktet at hun ikke hører hva en EGENTLIG sier. Hun gjetter seg til noe "I know, I know" - men hun vet ikke. Lost in translation. Lost in habitual thinking.
Hvor mye går vi egentlig glipp av på grunn av den? Vi tenker verden er slik, for sånn var den alltid før, så vi trekker slutninger og skaper konsepter som vi lever livene etter. Vi tar det som en selvfølge at solen kommer til å stå opp i morgen siden den av erfaring alltid har gjort det. Vi forventer at haner galer om morgenen, at vår familie er der for oss, at himmelen er blå i fint vær, at steiner ligger der vi legger dem.
Men en morgen kommer solen IKKE til å stå opp, hanene kommer til å synge gloria, steinene kommer til å reise seg og danse til klokkene som slår - og de vi elsker kommer til å forsvinne.
For egentlig vet vi ikke noenting om fremtiden. Alt vi vet er NÅ. Vi kan ikke kjenne noe annet enn den.
Men vi må leve våre liv på en måte, så vi trenger vaner også. Noen ganger tror vi derimot at vanene ER virkeligheten - og så ender det med at vi ikke spør om de andre vil ha morgenkaffe, for det ville de ikke ha i går og en dag for lenge siden.
Jeg er nok litt morgengretten...
Noen timer går og jeg er ikke gretten lengre. Jeg tar selfies med min koreanske venninne i bilen. Vi fniser og spiser tørket sharon-frukt og ser på hus passere forbi.
Noen ganger er jeg morgengretten, andre ganger ikke.
Noen ganger vil jeg ha morgenkaffe, andre ganger ikke. Noen ganger er jeg lei, men som oftest ikke.
