Den første soloppgang

Vi er på utflukt. På utflukt sør i Sør Korea for å bevitne den siste solnedgangen i 2014 og den første soloppgangen i 2015. Slik feirer mange koreanere nyttår.

Noen ganger er jeg lei. De snakker en mye koreansk. De snakker en masse koreansk om MEG. Ser mot meg som for å peke. "Henne." Paranoiaen har god grobunn her, men jeg velger å la det ligge.  Jeg forstår konteksten,  en del ord kan jeg jo, men det går fort og det er veldig "native". Dama gjentar de få ordene jeg kan - som om det forklarer noe. Så mye har jeg jo allerede skjønt, et par enkeltstående or, og det forklarer egentlig ingenting.

Så våkner jeg, etter å ha spist pannekake og altfor mye sukkermat dagen før. -Jeg burde slutte å ta så mye hensyn, slutte å høflig spise snacksen de tilbyr meg, men jeg har en frykt for at, hvis jeg IKKE spiser den, jeg ikke kommer til å få nok mat. Korea - snackingens land.
 Jeg våkner til morgengrøden, årets første morgengrød og det slår meg hvor passende det er at koreanerne gjerne vil feire nyttår på denne måten. Korea - morgengrødens land. Samtidig er jeg litt lei og sliten. Varmt rom, sukker, masse koreansk snakk. De lager seg kaffe, dama sier at Yuri-ikke-kaffe, "shiroyo".
Det er morgen, noen ganger drikker jeg kaffe, andre ganger ikke, men det å bli forutbestemt for av andre, det å ikke bli spurt, irriterer meg litt. De spør alle andre om de vil ha før munken, på vei ut på verandaen, stopper opp, snur seg og spør meg om jeg vil ha kaffe. Jeg takker nei. Egentlig vet jeg ikke hva jeg vil, forutbestemmelsen har allerede påvirket meg, har allerede irritert meg. Som alle de gangene mine foreldre bestemte for meg, rett foran nesen min, uten å spørre MEG. Kun av vane. "Julie spiser ikke dette. Dette liker Julie, dette liker hun ikke."
Men verden endrer seg, den er ikke konstant. For noen år siden likte jeg hverken te, kaffe eller kimchi. Det skulle en kanskje tro tempel-folkene var sylklar over. Impermanence er tross alt en svært viktig faktor i buddhismen.
Men, de er vanemennesker de også, som oss alle. Noen ganger er dama altfor rask til å trekke slutninger, helt til det punktet at hun ikke hører hva en EGENTLIG sier. Hun gjetter seg til noe "I know, I know" - men hun vet ikke. Lost in translation. Lost in habitual thinking.

Hvor mye går vi egentlig glipp av på grunn av den? Vi tenker verden er slik, for sånn var den alltid før, så vi trekker slutninger og skaper konsepter som vi lever livene etter. Vi tar det som en selvfølge at solen kommer til å stå opp i morgen siden den av erfaring alltid har gjort det. Vi forventer at haner galer om morgenen, at vår familie er der for oss, at himmelen er blå i fint vær, at steiner ligger der vi legger dem.

Men en morgen kommer solen IKKE til å stå opp, hanene kommer til å synge gloria, steinene kommer til å reise seg og danse til klokkene som slår - og de vi elsker kommer til å forsvinne.
For egentlig vet vi ikke noenting om fremtiden. Alt vi vet er NÅ. Vi kan ikke kjenne noe annet enn den.
Men vi må leve våre liv på en måte, så vi trenger vaner også. Noen ganger tror vi derimot at vanene ER virkeligheten - og så ender det med at vi ikke spør om de andre vil ha morgenkaffe, for det ville de ikke ha i går og en dag for lenge siden.

Jeg er nok litt morgengretten...


Noen timer går og jeg er ikke gretten lengre. Jeg tar selfies med min koreanske venninne i bilen. Vi fniser og spiser tørket sharon-frukt og ser på hus passere forbi.
Noen ganger er jeg morgengretten, andre ganger ikke.
Noen ganger vil jeg ha morgenkaffe, andre ganger ikke. Noen ganger er jeg lei, men som oftest ikke.

"Julekort"

Kjære familien min.

Har dere pyntet treet, kjøpt inn nok gaver, vasket finstasen, sett på jule-tv(evt hørt på juleradio for de litt eldre/mer hipster-ishe), klargjort middagen og husket å ta noen dype pust innimellom det hele?
Jeg har ikke gjort noen av delene... (Vel, jo, noen få gaver har jeg ordnet. Og puste gjør jeg jo.) Her borte i Sør Korea har de ikke noen stor tradisjon med jul. Den 25. desember er en røddag her, men ikke noe særlig mer. Ungdommer finner på ting med sine kjærester eller folk drar ned til byen og finner på noe sammen. Noe stort mer enn en fridag er det ikke. 
Det er faktisk en ganske så stor andel av kristne i Korea, det er den andre største religionen her, etter buddhismen, men det er en ganske ung religion her i landet, uten røtter i den koreanske folkesjelen. (Og den koreanske folkesjelen er en sterk en.) – De har ikke engang sitt eget uttrykk for «god jul» på koreansk, men sier bare «Merry Christmas». Det sier jo litt...
Men jeg er ikke koreansk, jeg er jo norsk, og norsk jul er spekket av tradisjoner. Så – det føles litt rart. Å være her. Og å vite at hjemme er det jul - ordentlig jul. 

Jeg var så heldig å få julekalender fra mamma i posten, sendt over de sju hav og tolv vidder(vel, over en gode del land ihvertfall), så litt advent har jeg hatt. 

Det slo meg at det å ikke få spise kveita på juleaften, å ikke få høre alle julesangene, å ikke få spise julegrøt og (enda et år) ikke få mandelen i grøten eller henge opp metallserviett-engelen min bror lagde i barnehagen(med MYE hjelp av barnehagetantene, han var vel bare noe yderst få år gammel synes jeg å huske) – alt det er egentlig ikke så viktig. 
Det er fine ting å gjøre, for all del, når man gjør de. Som små ritualer – man setter ekstra pris på de tingene, gjør de mer tilstedeværende, siden de bare er en gang i året. Som om man minner seg selv på «dette er juletiden», «NÅ er tiden». Men å ikke gjøre de er greit det også. 
Jeg gjør andre ting. Drikker te med munken, vasker opp etter måltidene, går tur med hunden, sier «good morning» med min kvitrende fuglestemme til min «sabonim»(lærer) som forbereder frokost.

Det jeg savner mest med jula er ikke alle de tingene. Det jeg savner mest er det å være med familien. Det å komme hjem, det at ALLE kommer hjem. 
Som fuglene som vet når de skal begynne å trekke sørover, trekker vi hjemover. Å samles igjen, å bare være sammen igjen. Gjøre sånne ting som er helt vanlige; spise mat sammen, se på tv sammen, gå turer sammen, spille brettspill sammen. Men de har en annen glød – siden det er jul. Jul er noe spesielt, så ALT blir litt mer spesielt. 
Til vanlig kan ting, kan FOLK bli veldig familiære. De man deler tak med er der jo ALLTID, noen ganger er de til og med i veien, i veien, i veien! 
Jeg har kjent på det selv – selv her i tempelet. Det -DE- mister «gløden» sin, går fra spesielle til ordinære og så glemmer vi hvor fine de EGENTLIG er. 

Nå når jeg IKKE er hjemme til jul ser jeg hvor utrolig fint det faktisk er – det å ha en familie man kan være med og sette pris på. Det er en veldig fin ting å ha – en gave, en blessing. 
Jeg blir minnet på hvor glad jeg er i mine foreldre og søsken - med alle sine beundringsverdige trekk og alle sine rariteter. 

Og DERE, hele familien, hvor fint det er å ha dere – selv om det kan være lenge siden jeg har sett enkelte av dere og jeg kanskje ikke kjenner alle like godt. 
-Jeg setter pris på dere alle sammen uansett. 
Ingen går på denne jord uten å etterlate seg spor – vi former og formes av de rundt oss. Uten en søster hadde ikke en bror vært den han er. Uten ektemannen hadde kona vært en annen en hun er nå. Jeg er slik fordi du er sånn. THIS is because THAT is. (Ja, det er blandt annet slike ting jeg holder på med her i tempelet.)
Uten dere hadde ikke JEG vært. Uten en eneste en av dere hadde jeg vært en annen person (og mange flere enn meg). 
Så, uansett hvor langt unna dere er, så er dere likevel veldig nære. Ingenting kan fjernes. Alt har sin plass. Uten dere, uten DEG, hadde ikke verden vært som den er. 
«Alt har sin plass under himmelen.» 

Så; god jul og godt nyttår, min kjære familie! 
Håper dere ser gløden i øyeblikket, viktigheten i hverandre – og spiser en masse god julemat! 

Jeg setter pris på dere alle sammen, og håper vi treffes snart igjen.
Inntil den tid – don’t worry, be happy!

Siden jeg ikke helt feirer jul får dere en “julemunk” istede for en julenisse fra meg. 

Masse kjærleik* fra Julie.

* og «kjærleik» istede for «kjærlighet» – for det er viktig å huske på å leke (så viktig at jeg har gjort det til mitt nye motto faktisk)

Møt Boori

Møt min nye, gode venn; Boori! Han skjønner ikke helt hvordan å gå tur SAMMEN, han lukter litt ramt og skjønner ikke helt hvordan man leker. Men han er alltid glad for å se meg, han har sosial hundeintelligns og kan hoppe og løpe høyt og fort. Og så nydelige øyne!

Mummidalen

Etter formiddagstreninga på Zen School gikk vi avgårde til banken. Dama betalte regninger ved å mate dem inn i en automat, sette inn kortet sitt og trykke ok. Sykt effektivt! Gutten gjorde et eller annet på minibanken, kanskje tok han ut penger, kanskje sjekket han kontoen. Han er ikke en mann av mange ord. Det meste hverken liker eller misliker han. Det er hans mantra nesten. Kunjang, kunjang.

Og SÅ, gikk vi forbi dette.

"Kan vi gå inn?" spurte jeg.
"Du vil gå inn?" lurte Dama i en noe overrasket tone. 
"Ja", svarte jeg.
"Yeah! That's ok!"
Så vi gikk inn. Det var ikke fullt så mye Mummitroll og Mummi-jul innendørs. Donut'er og sukkerglaserte bakevarer derimot, det er det tonn på tonn av på Dunkin Donut. Veldig gode, men veldig søte. Sukker, hvetemel og smult/fettsteking - det tar alltid knekken på meg.

Men jeg fant denne.

Og kunne ikke dy meg. Det er jo Mummitrollet! Her i Korea!
Jeg fortalte Gutten og dama om The Moomin og at de var fra Finland og veldig populære på design nå og veldig populære som tegneserie når jeg var liten. Jeg vet ikke hvor mye de forsto. Dama sa noe om barn og mitt navn til Donut-mannen som passet godt inn i jobben sin med litt mer fett på kroppen enn den allmenne koreaner(aka ikke så veldig mye). Like a child sier de innimellom om meg, når jeg stuper kråke på gulvet, når jeg leker i snøer, når jeg fascineres av ting som barn normalt fascineres av.
Jeg forsto aldri hvorfor mine jevnaldrende sluttet å leke når vi nærmet oss slutten av barneskola. Fordi det skal vi ikke gjøre lengre. Det ga ingen mening. Som om en konsensus som ingen ante hvor kom fra, eller fra hvem den stammet, skulle ha kraften til å ta fra oss det som hadde vært hele livet vårt før det. For noe tull!

Det er fint å kunne leke. Fint å kunne være like a child også. Fint å kunne snuble over noen Mummitroll. Jeg vedder på at DE aldri sluttet å leke.

Til og med kaffekoppene hadde Mummitroll-karakterer! Jeg fikk Snorkfrøken, Dama Lille My. Kaffe er jo litt voksent, selv med Mummitroll på. Det er fint å kunne være begge deler. Like umulig og uforutsigbar som Lille My og like omsorgsfull som Snorkfrøken. Vi trenger både galskapen -friheten- og strukturen i livene våre. En kaffetår til det!

Kur mot hjemlengsel

Noen ganger alt man trenger litt havregrynsgrøt.

Vi under tempeltaket

Vi er fire som bor her, i tempelet. Munken, Dama, Gutten og meg.

Da jeg kom hit, i slutten av september, var det to munker her; "min" munk, som jeg ofte kaller ham for enkeltheten og forståelsens skyld siden koreanske navn lett kan høres heftig gresk ut for vestlige, og smilemunken.

Da mine to venner, Dharma-bumsene, også var i Korea var det slik vi kjente ham fra de andre gråkledte. Fra før vi visste hans egentlige munkenavn kalte vi ham dette; Smilemunken. Vi kunne ikke kalle ham noe annet. Navnet lyste klart frem for oss. For er det noe som farger hans fremtreden er det hvor ofte, og hjertelig, han smiler og ler.

Noen ganger ler ham AV meg, men han er en av de menneskene som gjør det på en måte som ikke skaper noe motstand i meg. Av ER med. Kanskje det er fordi han ikke separerer så tydelig, mellom "meg" og "deg", mellom "bra" og "dårlig". Kanskje det heller er fordi JEG ikke separer så tydelig lengre. Sånne ting faller gradvist bort her.
Vi synger, chanter, til og med om det hver morgen; "gate gate paragate parasamgate bodhi svaha". Eller - jeg chanter dette, Gutten og Munken chanter det på koreansk vis.
Det kan oversettes på mange måter, ord og meninger er jo sånn; ikke satt i sten. En av de jeg liker best, og følte mest umiddelbar forståelse for begynner noe som dette: "Gone, gone beyond, gone further beyond, gone so far beyond, ooooh my god so freakin far beyond" og så kommer lettelsen på slutten: "bodhi svaha". Bodhi, buddha, opplysning, du har skjønt det, hva enn du velger å kalle det, det er forbi alle ord. Svaha. Lettelsen, ekstasen, du har gitt slipp. Alt er som det skal. Alt er akkurat som det er.

Ja, og så er det Buddhaene, som sitter med sine altsigende og intetsigende smil oppe i Buddhahallen.

Om tempelet

Tempelet jeg befinner meg i er ikke så veldig stort. Zen buddhist-tempel, med tilhørende fargekart og utsmykninger. Rødt og grønt og gull og blomster og mønster.

Da jeg kom var det sensommer og blomster. Jeg kunne sitte ute på trammen og puste inn duften og høre på fluene og biene summe. La sola hvile på lukkede øyenlokk.
Nå er høsten opp snart på hell. Nå kan jeg ligge på varmt gulv om natta og høre det surkle, neste klukke, i gulvet, den vannbårne varmen. Og jeg kan gå ute og kjenne kulden om morgenen, etter en mørk natt eller bli grepet av ekstase om dagen når det varmer på ansiktet og vi kan henge klesvask ute, for det er ennå sol. Det er ennå sol. Det finnes ikke noe bedre for en nordlenning.