"Julekort"

Kjære familien min.

Har dere pyntet treet, kjøpt inn nok gaver, vasket finstasen, sett på jule-tv(evt hørt på juleradio for de litt eldre/mer hipster-ishe), klargjort middagen og husket å ta noen dype pust innimellom det hele?
Jeg har ikke gjort noen av delene... (Vel, jo, noen få gaver har jeg ordnet. Og puste gjør jeg jo.) Her borte i Sør Korea har de ikke noen stor tradisjon med jul. Den 25. desember er en røddag her, men ikke noe særlig mer. Ungdommer finner på ting med sine kjærester eller folk drar ned til byen og finner på noe sammen. Noe stort mer enn en fridag er det ikke. 
Det er faktisk en ganske så stor andel av kristne i Korea, det er den andre største religionen her, etter buddhismen, men det er en ganske ung religion her i landet, uten røtter i den koreanske folkesjelen. (Og den koreanske folkesjelen er en sterk en.) – De har ikke engang sitt eget uttrykk for «god jul» på koreansk, men sier bare «Merry Christmas». Det sier jo litt...
Men jeg er ikke koreansk, jeg er jo norsk, og norsk jul er spekket av tradisjoner. Så – det føles litt rart. Å være her. Og å vite at hjemme er det jul - ordentlig jul. 

Jeg var så heldig å få julekalender fra mamma i posten, sendt over de sju hav og tolv vidder(vel, over en gode del land ihvertfall), så litt advent har jeg hatt. 

Det slo meg at det å ikke få spise kveita på juleaften, å ikke få høre alle julesangene, å ikke få spise julegrøt og (enda et år) ikke få mandelen i grøten eller henge opp metallserviett-engelen min bror lagde i barnehagen(med MYE hjelp av barnehagetantene, han var vel bare noe yderst få år gammel synes jeg å huske) – alt det er egentlig ikke så viktig. 
Det er fine ting å gjøre, for all del, når man gjør de. Som små ritualer – man setter ekstra pris på de tingene, gjør de mer tilstedeværende, siden de bare er en gang i året. Som om man minner seg selv på «dette er juletiden», «NÅ er tiden». Men å ikke gjøre de er greit det også. 
Jeg gjør andre ting. Drikker te med munken, vasker opp etter måltidene, går tur med hunden, sier «good morning» med min kvitrende fuglestemme til min «sabonim»(lærer) som forbereder frokost.

Det jeg savner mest med jula er ikke alle de tingene. Det jeg savner mest er det å være med familien. Det å komme hjem, det at ALLE kommer hjem. 
Som fuglene som vet når de skal begynne å trekke sørover, trekker vi hjemover. Å samles igjen, å bare være sammen igjen. Gjøre sånne ting som er helt vanlige; spise mat sammen, se på tv sammen, gå turer sammen, spille brettspill sammen. Men de har en annen glød – siden det er jul. Jul er noe spesielt, så ALT blir litt mer spesielt. 
Til vanlig kan ting, kan FOLK bli veldig familiære. De man deler tak med er der jo ALLTID, noen ganger er de til og med i veien, i veien, i veien! 
Jeg har kjent på det selv – selv her i tempelet. Det -DE- mister «gløden» sin, går fra spesielle til ordinære og så glemmer vi hvor fine de EGENTLIG er. 

Nå når jeg IKKE er hjemme til jul ser jeg hvor utrolig fint det faktisk er – det å ha en familie man kan være med og sette pris på. Det er en veldig fin ting å ha – en gave, en blessing. 
Jeg blir minnet på hvor glad jeg er i mine foreldre og søsken - med alle sine beundringsverdige trekk og alle sine rariteter. 

Og DERE, hele familien, hvor fint det er å ha dere – selv om det kan være lenge siden jeg har sett enkelte av dere og jeg kanskje ikke kjenner alle like godt. 
-Jeg setter pris på dere alle sammen uansett. 
Ingen går på denne jord uten å etterlate seg spor – vi former og formes av de rundt oss. Uten en søster hadde ikke en bror vært den han er. Uten ektemannen hadde kona vært en annen en hun er nå. Jeg er slik fordi du er sånn. THIS is because THAT is. (Ja, det er blandt annet slike ting jeg holder på med her i tempelet.)
Uten dere hadde ikke JEG vært. Uten en eneste en av dere hadde jeg vært en annen person (og mange flere enn meg). 
Så, uansett hvor langt unna dere er, så er dere likevel veldig nære. Ingenting kan fjernes. Alt har sin plass. Uten dere, uten DEG, hadde ikke verden vært som den er. 
«Alt har sin plass under himmelen.» 

Så; god jul og godt nyttår, min kjære familie! 
Håper dere ser gløden i øyeblikket, viktigheten i hverandre – og spiser en masse god julemat! 

Jeg setter pris på dere alle sammen, og håper vi treffes snart igjen.
Inntil den tid – don’t worry, be happy!

Siden jeg ikke helt feirer jul får dere en “julemunk” istede for en julenisse fra meg. 

Masse kjærleik* fra Julie.

* og «kjærleik» istede for «kjærlighet» – for det er viktig å huske på å leke (så viktig at jeg har gjort det til mitt nye motto faktisk)

Møt Boori

Møt min nye, gode venn; Boori! Han skjønner ikke helt hvordan å gå tur SAMMEN, han lukter litt ramt og skjønner ikke helt hvordan man leker. Men han er alltid glad for å se meg, han har sosial hundeintelligns og kan hoppe og løpe høyt og fort. Og så nydelige øyne!

Mummidalen

Etter formiddagstreninga på Zen School gikk vi avgårde til banken. Dama betalte regninger ved å mate dem inn i en automat, sette inn kortet sitt og trykke ok. Sykt effektivt! Gutten gjorde et eller annet på minibanken, kanskje tok han ut penger, kanskje sjekket han kontoen. Han er ikke en mann av mange ord. Det meste hverken liker eller misliker han. Det er hans mantra nesten. Kunjang, kunjang.

Og SÅ, gikk vi forbi dette.

"Kan vi gå inn?" spurte jeg.
"Du vil gå inn?" lurte Dama i en noe overrasket tone. 
"Ja", svarte jeg.
"Yeah! That's ok!"
Så vi gikk inn. Det var ikke fullt så mye Mummitroll og Mummi-jul innendørs. Donut'er og sukkerglaserte bakevarer derimot, det er det tonn på tonn av på Dunkin Donut. Veldig gode, men veldig søte. Sukker, hvetemel og smult/fettsteking - det tar alltid knekken på meg.

Men jeg fant denne.

Og kunne ikke dy meg. Det er jo Mummitrollet! Her i Korea!
Jeg fortalte Gutten og dama om The Moomin og at de var fra Finland og veldig populære på design nå og veldig populære som tegneserie når jeg var liten. Jeg vet ikke hvor mye de forsto. Dama sa noe om barn og mitt navn til Donut-mannen som passet godt inn i jobben sin med litt mer fett på kroppen enn den allmenne koreaner(aka ikke så veldig mye). Like a child sier de innimellom om meg, når jeg stuper kråke på gulvet, når jeg leker i snøer, når jeg fascineres av ting som barn normalt fascineres av.
Jeg forsto aldri hvorfor mine jevnaldrende sluttet å leke når vi nærmet oss slutten av barneskola. Fordi det skal vi ikke gjøre lengre. Det ga ingen mening. Som om en konsensus som ingen ante hvor kom fra, eller fra hvem den stammet, skulle ha kraften til å ta fra oss det som hadde vært hele livet vårt før det. For noe tull!

Det er fint å kunne leke. Fint å kunne være like a child også. Fint å kunne snuble over noen Mummitroll. Jeg vedder på at DE aldri sluttet å leke.

Til og med kaffekoppene hadde Mummitroll-karakterer! Jeg fikk Snorkfrøken, Dama Lille My. Kaffe er jo litt voksent, selv med Mummitroll på. Det er fint å kunne være begge deler. Like umulig og uforutsigbar som Lille My og like omsorgsfull som Snorkfrøken. Vi trenger både galskapen -friheten- og strukturen i livene våre. En kaffetår til det!

Kur mot hjemlengsel

Noen ganger alt man trenger litt havregrynsgrøt.

Vi under tempeltaket

Vi er fire som bor her, i tempelet. Munken, Dama, Gutten og meg.

Da jeg kom hit, i slutten av september, var det to munker her; "min" munk, som jeg ofte kaller ham for enkeltheten og forståelsens skyld siden koreanske navn lett kan høres heftig gresk ut for vestlige, og smilemunken.

Da mine to venner, Dharma-bumsene, også var i Korea var det slik vi kjente ham fra de andre gråkledte. Fra før vi visste hans egentlige munkenavn kalte vi ham dette; Smilemunken. Vi kunne ikke kalle ham noe annet. Navnet lyste klart frem for oss. For er det noe som farger hans fremtreden er det hvor ofte, og hjertelig, han smiler og ler.

Noen ganger ler ham AV meg, men han er en av de menneskene som gjør det på en måte som ikke skaper noe motstand i meg. Av ER med. Kanskje det er fordi han ikke separerer så tydelig, mellom "meg" og "deg", mellom "bra" og "dårlig". Kanskje det heller er fordi JEG ikke separer så tydelig lengre. Sånne ting faller gradvist bort her.
Vi synger, chanter, til og med om det hver morgen; "gate gate paragate parasamgate bodhi svaha". Eller - jeg chanter dette, Gutten og Munken chanter det på koreansk vis.
Det kan oversettes på mange måter, ord og meninger er jo sånn; ikke satt i sten. En av de jeg liker best, og følte mest umiddelbar forståelse for begynner noe som dette: "Gone, gone beyond, gone further beyond, gone so far beyond, ooooh my god so freakin far beyond" og så kommer lettelsen på slutten: "bodhi svaha". Bodhi, buddha, opplysning, du har skjønt det, hva enn du velger å kalle det, det er forbi alle ord. Svaha. Lettelsen, ekstasen, du har gitt slipp. Alt er som det skal. Alt er akkurat som det er.

Ja, og så er det Buddhaene, som sitter med sine altsigende og intetsigende smil oppe i Buddhahallen.

Om tempelet

Tempelet jeg befinner meg i er ikke så veldig stort. Zen buddhist-tempel, med tilhørende fargekart og utsmykninger. Rødt og grønt og gull og blomster og mønster.

Da jeg kom var det sensommer og blomster. Jeg kunne sitte ute på trammen og puste inn duften og høre på fluene og biene summe. La sola hvile på lukkede øyenlokk.
Nå er høsten opp snart på hell. Nå kan jeg ligge på varmt gulv om natta og høre det surkle, neste klukke, i gulvet, den vannbårne varmen. Og jeg kan gå ute og kjenne kulden om morgenen, etter en mørk natt eller bli grepet av ekstase om dagen når det varmer på ansiktet og vi kan henge klesvask ute, for det er ennå sol. Det er ennå sol. Det finnes ikke noe bedre for en nordlenning.

Aldri

Aldri la deg overtale til å sove på et tradisjonelt koreansk soveromsgulv. De brenner ved i en ovn under gulvet.

Det er som å ha kommet til helvete selv.
Si nei.

Om tempelklesvask

Fargen på klærne til zen buddhistiske munker og nonner i Korea er grå.
Forskjellige nyanser av grå.
Tempelklesvasken kan være litt av et syn.

Min klesvask ser ikke sånn ut...
Hvis den noen gang skulle ende opp slik kan du godt komme og gi meg et skarpt rapp på hodet med en stav.
Jeg kan ikke love at jeg ikke vil slå tilbake dog.

"I hit you 50 times!"

Om ubesluttsomhet og mestere

Det er over en måned siden ideen om å kanskje skrive blogg slo ned i meg.
Ikke bare er dagene i et tempel veldig fulle, på en snikende og rolig måte til tider, på en non-stop strøm av bevegelse andre ganger, men jeg er ikke den mest besluttsomme av dem. 

Eller; jeg tar ikke beslutninger lett, lightly.
Kanskje det er fordi de betyr noe - livet betyr noe, valgene vi tar betyr noe.
Kanskje det er fordi jeg ser så mange muligheter, så mange mulige utfall, mulige konsekvenser, mulige måter å oppfattes på.
 Jeg vil ikke kun duppe, flyte på overflaten, jeg vil kjenne på de dypere strømningene også. 

I min stagnerte ubesluttsomhet hender det jeg spør venner om råd.
"Hvilken jakke skal jeg kjøpe? Hvilken farge?"
"Jeg synes rød er fin."
"Ja... Rød er fin, den er passionate, kraftfull - men vanskelig å matche andre farger med. Og passer jeg egentlig rød?"
"Ta den blå da."
"Hm. Kanskje det. Men er ikke blå litt kjedelig? Litt konservativ? Egentlig heller jeg imot kamuflasjefargen. DEN har attitude den - med knallilla for og greier!"
"Hvis du liker den synes jeg du skal gå for den."
"... Men den er jo ganske brun i fargen. Sånn brunfarge er ganske traurig. Og kamuflasje sender jo mange forskjellige signaler. Det er umulig å si hvordan andre folk kommer til å oppfatte meg."

Så jeg, i min ubesluttsomhet og håp om fortgang i sakene, spurte venner om de hadde noen innspill å komme med hva bloggnavn angår.
Siden jeg er i Korea, i tempel i Korea, foreslo mange noe i den duren.
Og det gjør jo det. Det passer. Det er veldig enkelt, rett på sak, og det beskriver jo veldig "kort og godt" situasjonen. 

Men - på samme tid gjør det ikke det i det hele tatt. 

Når jeg snakker om Korea, om hvorfor jeg dro hit, snakker jeg egentlig ikke om landet Korea. Det fysiske, grenselagte, målbare Korea. Ikke så mye om det kulturelle Korea heller.
Det spiller inn, så klart, men det jeg egentlig snakker om når jeg snakker om "Korea" er noe mindre... håndgripelig. 

"Korea" er mer som vinden som sniker gjennom bambusskogen og får stammene til å klukke og løvene til å rasle. Det er mer som å plutselig stoppe opp i en hastig gange i vissheten, følelsen av tyngdekraften. Det er mer som malstrømmer i vannet. Det er mer som bevegelser, og å synge navnet til en hund.
Det er mer som å finne svar. Det er mer som å finne det en lette etter. - Og også å lete i mørket og ikke finne en jævla ting og bli sinna, forbanna, for at man IKKE greier å finne, men likevel er det greit, for når man VET at noe faktisk er der da kan man finne det etterhvert, bare man ikke slutter å lete.
Det er som å vekke opp dragen sin. Det er som å møte mestere, i alle ti retninger, i alle verdener, i fortid, nåtid og fremtid.

Etter jeg hadde vært i Korea første gang slo det meg hvem min ordentlig første mester hadde vært. 

"Selv et gresstrå kan være din mester".

Min var hunden min - broren min. Min confidante. 

Jeg følte på tvilen tidlig, tvilen som man bruker som en drivkraft i zen men som så alt for ofte i det "vanlige" samfunn kan ramponere et menneske, svartbrenne livsgnisten og legge hjertet øde.
Veldig mange av oss tviler, men vi finner ingen svar, så vi "vokser opp", vi lar oss konformere og prøver å glemme. Jeg tror mange kan reagere defensivt i møte med en "tvilende". En som spør spørsmål. 

"Hva er meningen med livet?" 

"Hvem er JEG?" 

"Er vi virkelig herrer over våre egne liv?"
Forgjengeligheten. 

Lidelsen. 

Universets storhet. 

Tvilen. 

Men, det kan bli for mye.
Kun en ekstremitet - one extreme.
For mye tvil, ingen forankring i tro, faith(ikke nødvendigvis religiøs). 
Når det blir for mye mørke til at man klarer å se lyset.
Når tvilen fyller opp hele ens vesen uten at man har fast, stødig grunn under føttene sine.

Da er det bra å ha en hund.
En hund som stråler ut glede, men også går ifra en når han er sliten. En hund som ikke fordømmer. En stødig, selvsikker liten jævel(på den gode, nord-norske måten). En stolt sjel som ser ut til å være kontakt med sin ur-natur, sin ulvenatur.

Min første mester var ham.
Han lærte meg mye.
(Jeg tror det er en mulighet for at man også kan bli litt merkelig av det... Jeg mener; å vokse opp med en hund som forbilde. Kanskje litt hundeaktig i gemytt.)

Det er den reisen jeg er på.
Den veien som han og jeg gikk sammen på et stykke.
På leten etter min egen ur-natur.
På jakt etter dragen min - som de kaller det her.
I vestlig folklore er drager ganske annerledes - de er noen digre, ildsprutende demoner som sjelden gjør noe bra, annet enn å få helten til å virke god og heroisk. 
Da passer en annen metafor bedre.
På jakt etter å vekke ulven min.

Da passer det plutselig veldig bra å ha min lille mester som forbilde.