Om ubesluttsomhet og mestere

Det er over en måned siden ideen om å kanskje skrive blogg slo ned i meg.
Ikke bare er dagene i et tempel veldig fulle, på en snikende og rolig måte til tider, på en non-stop strøm av bevegelse andre ganger, men jeg er ikke den mest besluttsomme av dem. 

Eller; jeg tar ikke beslutninger lett, lightly.
Kanskje det er fordi de betyr noe - livet betyr noe, valgene vi tar betyr noe.
Kanskje det er fordi jeg ser så mange muligheter, så mange mulige utfall, mulige konsekvenser, mulige måter å oppfattes på.
 Jeg vil ikke kun duppe, flyte på overflaten, jeg vil kjenne på de dypere strømningene også. 

I min stagnerte ubesluttsomhet hender det jeg spør venner om råd.
"Hvilken jakke skal jeg kjøpe? Hvilken farge?"
"Jeg synes rød er fin."
"Ja... Rød er fin, den er passionate, kraftfull - men vanskelig å matche andre farger med. Og passer jeg egentlig rød?"
"Ta den blå da."
"Hm. Kanskje det. Men er ikke blå litt kjedelig? Litt konservativ? Egentlig heller jeg imot kamuflasjefargen. DEN har attitude den - med knallilla for og greier!"
"Hvis du liker den synes jeg du skal gå for den."
"... Men den er jo ganske brun i fargen. Sånn brunfarge er ganske traurig. Og kamuflasje sender jo mange forskjellige signaler. Det er umulig å si hvordan andre folk kommer til å oppfatte meg."

Så jeg, i min ubesluttsomhet og håp om fortgang i sakene, spurte venner om de hadde noen innspill å komme med hva bloggnavn angår.
Siden jeg er i Korea, i tempel i Korea, foreslo mange noe i den duren.
Og det gjør jo det. Det passer. Det er veldig enkelt, rett på sak, og det beskriver jo veldig "kort og godt" situasjonen. 

Men - på samme tid gjør det ikke det i det hele tatt. 

Når jeg snakker om Korea, om hvorfor jeg dro hit, snakker jeg egentlig ikke om landet Korea. Det fysiske, grenselagte, målbare Korea. Ikke så mye om det kulturelle Korea heller.
Det spiller inn, så klart, men det jeg egentlig snakker om når jeg snakker om "Korea" er noe mindre... håndgripelig. 

"Korea" er mer som vinden som sniker gjennom bambusskogen og får stammene til å klukke og løvene til å rasle. Det er mer som å plutselig stoppe opp i en hastig gange i vissheten, følelsen av tyngdekraften. Det er mer som malstrømmer i vannet. Det er mer som bevegelser, og å synge navnet til en hund.
Det er mer som å finne svar. Det er mer som å finne det en lette etter. - Og også å lete i mørket og ikke finne en jævla ting og bli sinna, forbanna, for at man IKKE greier å finne, men likevel er det greit, for når man VET at noe faktisk er der da kan man finne det etterhvert, bare man ikke slutter å lete.
Det er som å vekke opp dragen sin. Det er som å møte mestere, i alle ti retninger, i alle verdener, i fortid, nåtid og fremtid.

Etter jeg hadde vært i Korea første gang slo det meg hvem min ordentlig første mester hadde vært. 

"Selv et gresstrå kan være din mester".

Min var hunden min - broren min. Min confidante. 

Jeg følte på tvilen tidlig, tvilen som man bruker som en drivkraft i zen men som så alt for ofte i det "vanlige" samfunn kan ramponere et menneske, svartbrenne livsgnisten og legge hjertet øde.
Veldig mange av oss tviler, men vi finner ingen svar, så vi "vokser opp", vi lar oss konformere og prøver å glemme. Jeg tror mange kan reagere defensivt i møte med en "tvilende". En som spør spørsmål. 

"Hva er meningen med livet?" 

"Hvem er JEG?" 

"Er vi virkelig herrer over våre egne liv?"
Forgjengeligheten. 

Lidelsen. 

Universets storhet. 

Tvilen. 

Men, det kan bli for mye.
Kun en ekstremitet - one extreme.
For mye tvil, ingen forankring i tro, faith(ikke nødvendigvis religiøs). 
Når det blir for mye mørke til at man klarer å se lyset.
Når tvilen fyller opp hele ens vesen uten at man har fast, stødig grunn under føttene sine.

Da er det bra å ha en hund.
En hund som stråler ut glede, men også går ifra en når han er sliten. En hund som ikke fordømmer. En stødig, selvsikker liten jævel(på den gode, nord-norske måten). En stolt sjel som ser ut til å være kontakt med sin ur-natur, sin ulvenatur.

Min første mester var ham.
Han lærte meg mye.
(Jeg tror det er en mulighet for at man også kan bli litt merkelig av det... Jeg mener; å vokse opp med en hund som forbilde. Kanskje litt hundeaktig i gemytt.)

Det er den reisen jeg er på.
Den veien som han og jeg gikk sammen på et stykke.
På leten etter min egen ur-natur.
På jakt etter dragen min - som de kaller det her.
I vestlig folklore er drager ganske annerledes - de er noen digre, ildsprutende demoner som sjelden gjør noe bra, annet enn å få helten til å virke god og heroisk. 
Da passer en annen metafor bedre.
På jakt etter å vekke ulven min.

Da passer det plutselig veldig bra å ha min lille mester som forbilde.