Tempelvask

Tempelvask

onsdag 10. desember 2014

Mummidalen

Etter formiddagstreninga på Zen School gikk vi avgårde til banken. Dama betalte regninger ved å mate dem inn i en automat, sette inn kortet sitt og trykke ok. Sykt effektivt! Gutten gjorde et eller annet på minibanken, kanskje tok han ut penger, kanskje sjekket han kontoen. Han er ikke en mann av mange ord. Det meste hverken liker eller misliker han. Det er hans mantra nesten. Kunjang, kunjang.

Og SÅ, gikk vi forbi dette.


"Kan vi gå inn?" spurte jeg.
"Du vil gå inn?" lurte Dama i en noe overrasket tone. 
"Ja", svarte jeg.
"Yeah! That's ok!"
Så vi gikk inn. Det var ikke fullt så mye Mummitroll og Mummi-jul innendørs. Donut'er og sukkerglaserte bakevarer derimot, det er det tonn på tonn av på Dunkin Donut. Veldig gode, men veldig søte. Sukker, hvetemel og smult/fettsteking - det tar alltid knekken på meg.

Men jeg fant denne.


Og kunne ikke dy meg. Det er jo Mummitrollet! Her i Korea!
Jeg fortalte Gutten og dama om The Moomin og at de var fra Finland og veldig populære på design nå og veldig populære som tegneserie når jeg var liten. Jeg vet ikke hvor mye de forsto. Dama sa noe om barn og mitt navn til Donut-mannen som passet godt inn i jobben sin med litt mer fett på kroppen enn den allmenne koreaner(aka ikke så veldig mye). Like a child sier de innimellom om meg, når jeg stuper kråke på gulvet, når jeg leker i snøer, når jeg fascineres av ting som barn normalt fascineres av.
Jeg forsto aldri hvorfor mine jevnaldrende sluttet å leke når vi nærmet oss slutten av barneskola. Fordi det skal vi ikke gjøre lengre. Det ga ingen mening. Som om en konsensus som ingen ante hvor kom fra, eller fra hvem den stammet, skulle ha kraften til å ta fra oss det som hadde vært hele livet vårt før det. For noe tull!

Det er fint å kunne leke. Fint å kunne være like a child også. Fint å kunne snuble over noen Mummitroll. Jeg vedder på at DE aldri sluttet å leke.


Til og med kaffekoppene hadde Mummitroll-karakterer! Jeg fikk Snorkfrøken, Dama Lille My. Kaffe er jo litt voksent, selv med Mummitroll på. Det er fint å kunne være begge deler. Like umulig og uforutsigbar som Lille My og like omsorgsfull som Snorkfrøken. Vi trenger både galskapen -friheten- og strukturen i livene våre. En kaffetår til det!



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar