Da jeg kom hit, i slutten av september, var det to munker her; "min" munk, som jeg ofte kaller ham for enkeltheten og forståelsens skyld siden koreanske navn lett kan høres heftig gresk ut for vestlige, og smilemunken.
Da mine to venner, Dharma-bumsene, også var i Korea var det slik vi kjente ham fra de andre gråkledte. Fra før vi visste hans egentlige munkenavn kalte vi ham dette; Smilemunken. Vi kunne ikke kalle ham noe annet. Navnet lyste klart frem for oss. For er det noe som farger hans fremtreden er det hvor ofte, og hjertelig, han smiler og ler.
Noen ganger ler ham AV meg, men han er en av de menneskene som gjør det på en måte som ikke skaper noe motstand i meg. Av ER med. Kanskje det er fordi han ikke separerer så tydelig, mellom "meg" og "deg", mellom "bra" og "dårlig". Kanskje det heller er fordi JEG ikke separer så tydelig lengre. Sånne ting faller gradvist bort her.
Vi synger, chanter, til og med om det hver morgen; "gate gate paragate parasamgate bodhi svaha". Eller - jeg chanter dette, Gutten og Munken chanter det på koreansk vis.
Det kan oversettes på mange måter, ord og meninger er jo sånn; ikke satt i sten. En av de jeg liker best, og følte mest umiddelbar forståelse for begynner noe som dette: "Gone, gone beyond, gone further beyond, gone so far beyond, ooooh my god so freakin far beyond" og så kommer lettelsen på slutten: "bodhi svaha". Bodhi, buddha, opplysning, du har skjønt det, hva enn du velger å kalle det, det er forbi alle ord. Svaha. Lettelsen, ekstasen, du har gitt slipp. Alt er som det skal. Alt er akkurat som det er.
Ja, og så er det Buddhaene, som sitter med sine altsigende og intetsigende smil oppe i Buddhahallen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar